Det var også i huset til kjøpmann Myhre at brannen i sentrum startet i 1887. Etter en langvarig tørke raste det en storm fra nord om kvelden 26. juni. Trehusene sto tett langs Storgata, og brannen spredte seg fort. 52 hus fra Myhresgate og sydover brant opp, i tillegg til skipsverftene til Antzèe og Brinch.

For å hindre branner i å spre seg, ble det på reguleringskartet fra 1887 lagt inn branngater fra Storgata og ned til sjøen. Gata du står i nå er en branngate.

Branngatene lagde et mellomrom mellom husene og var viktige for å hindre branner i å spre seg fra hus til hus. De ble også brukt ved brann, til å hente vann for å fylle brannsprøytene i gata. De fleste hus hadde brannbøtte av stoff eller skinn, såkalt lærpøs, hengende på husveggen, slik at det skulle være lett å sette i gang å sende vann fra mann til mann i en lenke fra fjorden og opp til brannsprøytene.

 Bildet under viser Svelviks første brannsprøytevogn, med en lærpøs hengende på siden. Den står nå i Svelvik museum.

Bredden på branngatene er ulike, og fortsatt er flere av dem kommunale og tilgjengelige for alle. Turen du har startet på nå, vil ta deg til flere av dem.

Ofte var det slik at branngatene hadde løvtrær på en eller begge sider. Dette var fordi de kunne bremse brannspredning på grunn av det friske bladverket. Myhresgate har sentrums siste allé, som består av lindetrær. Denne måten å klippe trær på kalles knutekolling.

Inspirasjon fra Link Landskap (2015):

Ideen var å forsterke tilgjengeligheten til strømmen ved å forlenge branngaten ut over vannet i en pir. Her er det mulig å oppleve strømmens kraft på nært hold. Endepunkt for piren kan bygges opp i en kraftig bastion – denne bastionen ligger ut i strømmen og kan med fordel benyttes som inntakspunkt for tidevannskraft. I et samarbeid med fagmiljø kan bastionen fungere som inntakssted og gi mulighet for uttesting av ulike type turbiner o.a.