Tenk å våkne til denne utsikten hver morgen

Det var det Rachel og Hugo Damm drømte om.

De hadde funnet sitt paradis. Her ville de bygge. Her ville de bo.

Så skjedde det at de fikk ordnet seg ei tomt her oppe. Dette var rundt 1960, og Hugo og Rachel begynte arbeidet med å bygge vei. Hugo sprengte og slo i stykker stein med slegge og spett, mens Rachel bar og stablet. Med rå håndmakt slet de seg fordervet, og selv om dugnadsånden var stor på den tiden, ville de ikke ha hjelp.

Folk mente det var galskap, for Hugo jobba på fabrikken og tjente ikke så bra, og ekteparet leide bolig av fabrikken, men de sto på for å oppnå drømmen!

De jobbet, og jobbet. Kvelder. Helger. Barna var også med. De stablet stein på stein. Jevnt og trutt, over år.

Bakken var bare så uendelig bratt, og folk mente at byggeprosjektet var urealistisk, at de aldri ville få vann, kloakk og strøm opp kneika. Det var knapt noen som hadde tro på prosjektet, allikevel gav de ikke opp!

Slitet tok på. Hugo ble syk, og med en ulykke kom flere, for selv om veien etter hvert ble klar, fikk de ikke byggetillatelse.

Om det var den nye riksveien som ødela drømmen, eller kommunesammenslåingen i 1964 eller den nyopprettede bygningsloven, vites ikke.

Veien du gikk for å komme hit, er Rachel og Hugos vei. Før het den Røyskattlia, nå kalles den Blodstien, og den ble bygget på en drøm.

Blodstien og hustomta står nå igjen som minner – for tenk hva en drøm kan utløse av energi og pågangsmot!