Fabrikken deltok på en rekke utstillinger i inn- og utland, hvor de høstet mange utmerkelser. Den første sølvmedaljen fikk de så tidlig som i 1883 i Christiania, og i 1886 fikk de sølvmedalje ved Verdensutstillingen i Liverpool.

Berger fabrik deltok også på Jubileumsutstillingen i 1914 i Frognerparken i Oslo, som markerte hundreårsjubileet for Norges grunnlov og tiltrakk seg over 1,5 millioner besøkende. Til utstillingen ble maleren Thorolf Holmboe engasjert som designer, og laget dyremotivene som er brukt helt opp til i dag (sitteunderlag og barnepledd med motivene selges i museumsbutikken)

Over 3000 registrerte mønstre og design finnes i museets samling. Det er Europas største tekstilmønstersamling!

Bergerpleddene som selges i butikken i Fossekleiva i dag, blir produsert i Riga i Latvia, hvor noen av de gamle maskinene fra Berger fortsatt er i drift!

Mer om produksjon og design

Produksjon

Det tok lang tid å lage et pledd eller et stoff.  Kort fortalt foregikk det sånn:

Store baller med råull kom med båt til Berger brygge. De var bundet sammen med jerntråd, som ble klippet opp før ulla ble lagret i de store ull-lagrene på brygga.

Det er kun rester av brygga igjen i dag, men man kan fortsatt se rester etter jerntrådene som holdt ullballene sammen.

Ulla ble fraktet til fabrikken, og prosessen startet:

• Vasking: ulla måtte vaskes flere ganger for å bli ren

• Plyssing: den våte ulla ble tørket i en tørketunnel, slik at den ble myk og luftig

• Karding: ulla ble gredd (kardet), slik at den ble fri for tugger

• Forgarnprosess: ulla ble spunnet løselig sammen til tråder

• Spinning: ulla ble spunnet ordentlig, til tråder som kunne brukes til veving

• Farging: ulla ble farget. Det ble farget store mengder garn på en gang

• Veving: pleddene/stoffene ble vevd på skaftestol eller jaquardvev

• Frynsing: om teppene var vevd i skaftestol ble endene av pleddene avsluttet med frynser ved hjelp av en egen maskin

• Valking/toving: pleddene ble bearbeidet og vasket med såpe slik at de ble tykkere og tettere

• Ruing: pleddene ble gredd for å få frem ullfibrene, slik at pleddene ble myke og lodne

• I nupperiet ble de ferdigvevde teppene dampet, slik at overskytende ull og lo lett kunne fjernes. Teppene ble også gjennomlyst og kontrollert

• Ferdigstillelse: en renning var som regel lang nok til å produsere 8 tepper. Pleddene vevet i skaftestol måtte klippes i enkeltpledd, og påsys merkelapp. De jacquardvevde teppene måtte kantes på fire sider og fikk også merkelapp påsydd

Alle prosessene foregikk i store, avanserte maskiner, som ble styrt av arbeidere med ulik kompetanse.

Her kan du se en slik prosess, fra Sjøllingstad museumsfabrikk (samme film kan du se på storskjerm i museet):

Kvalitet og design

Som nevnt var ullkvaliteten sentral, og den beste kvaliteten ble brukt – hentet helt fra New Zealand. Bare unntaksvis ble det brukt norsk saueull, som under 1. og 2. verdenskrig. Da fikk fabrikken rasjoner på ull. I tøffe nedgangstider, og for å få nok garn til produksjonen, ble det spunnet garn av cellulose og shoddy (opprevne klær og filler av ull).

I tillegg til ull ble det også brukt både bomull, cellulosefiber og kunstfiber som Floxan, Rayon og Terylene i flere produkter.

Hvert år reiste Jens J. på handelsreiser nedover i Europa. Han holdt seg oppdatert, kjøpte ull på auksjoner og skaffet tidsriktige design til produksjonen. Design, med både mønster og farger, var viktig for å lage attraktive produkter. Han kjøpte mønstre fra både mønsteratelierer og kunstnere til produksjonen av jacquardpledd. I tillegg hadde fabrikken egne designatører som hadde ansvar for mønster og tekstildesign.

For å lage et design måtte man begynne med en mønsterskisse. Denne ble så overført til et patronark som ligner et millimeterark, bare at det er 8x8 ruter i stedet for 10x10.

Denne ble så gjort om til en patrontegning på et ruteark. Patrontegningen er så utgangspunktet for hugging av hullkortene som styrer renningen i veven gjennom en jacquardtopp.

Hullkortene er bygget etter prinsippet til 1 (hull) og 0 (ikke hull). Derfor regnes dette som en tidlig forløper til datamaskinens binære system.

Hullkort

Utstillingen i museet viser et utvalg pledd og design helt fra slutten av 1800 til 2002.

Utvalget er også representativt for tidstrender og farger. Noen eksempler:

1900-10 Jugendstil. Schlegel & Lövenstein:

1920-30 Thorolf Holmboe, Rolf Klæbo, Richard Metzner:

Jens J. tegnet også noen mønstre selv. Dette er det ene:

For å veve må man ha renning og innslagstråder.

Renningen er trådene som går loddrett (de hvite, røde og grønne på bildet under). De går gjennom et skaft, og når hullkortene leses, løftes ulike grupper av tråder.

Dette er pledd med mønstre vevd på skaftestol (fra 1970-90 tallet):

På bildene under ser vi en jacquardvev.

På den kunne man lage alle typer mønstre.

Det er egentlig en skaftestol, men her er skaftene tatt bort og erstattet med en mye mer komplisert vevetopp som leser hullkortene. Her kan hver enkelt tråd løftes for seg, ikke bare grupper av tråder. Det gjør at man kan lage svært detaljerte mønstre, som bilder, bokstaver og komplekse figurer.

Dette er pledd med mønstre vevd på jacquardvev.

Viktig kunnskap

I produksjonen trengtes det en mester for hver del av arbeidet – som kardemester, veverimester og farverimester. Det fantes også mestere for de ulike maskinene. De hadde erfaringen som gjorde at arbeidet gikk som det skulle.

Arbeiderne var like viktige som maskinene, og satt på mye praktisk kunnskap. Derfor ble yrket ofte ført videre fra far til sønn og mor til datter.

Mennene gjorde mange typer jobber, blant annet å reparere og stille inn maskinene, samt vasking og valking som var en tung jobb. Kvinnene sto oftest for spinning og styrte vevene, noe som krevde stor konsentrasjon. Hvis en tråd røk, måtte den knytes på igjen for å fortsette vevingen. Dette var en omfattende prosess.

Arbeidsmiljøet var tøft. Det var voldsom støy, som ga mange hørselsskader, og mye ullstøv i luften, som førte til kols og lungeproblemer. Mange jobber var også risikofylte, med fare for kutt, brudd eller å miste en finger. Derfor bygde Jens J. en sykestue slik at skadde arbeidere kunne få rask hjelp.

Produksjonen i Berger fabrik (i dag kalt Nedre fabrikk) ble avsluttet 31.12.2002.

Jørg Jebsen, barnebarnet til Jens J. (sønnen til Bernt) var fabrikkens siste disponent.

Bestefar Jens J. og Jørg

Jørg begynte et samarbeid om markedsføring med en annen Jebsen-bedrift, Høie i 1983. Da endret teppedesignet seg, slik at teppene skulle tilpasses sengetøykolleksjonen som Høie hadde. Da Jørg ble pensjonist i 1995, tok hans fetter i Høie over driften, og drev tekstilproduksjon på Berger ut 2002.

Noen maskiner, som blant annet de digitale Jaquardtoppene ble solgt til SIA Klippan-Saule i Riga i Latvia. Denne tekstilfabrikken har fra 2017 produsert pledd med Bergerdesign for Berger museum og Fossekleiva kultursenter.

Glimt fra 1982, da kunstnerne begynte å innta Fossekleiva, og Nedre fabrikk fortsatt var i drift. Sverre Hansen og Jørg Jebsen forteller om endringer og omstilling:

Takket være Jørg er mengder av vakre skisser til teppedesign, prøver og ferdige produkter fra over 120 år med produksjon, samlet, sortert og registrert!

Jørg har vært en viktig drivkraft i etableringen og utviklingen av Berger museum, og frem til han døde i 2024 delte han entusiastisk sin unike kunnskap og erfaring. Dette bidrar til at vi nå kan formidle interessante, spennende og mangfoldige historier, som denne i Bergermysteriet i år.

Jørg var svært glad i Berger og folka her! Så lenge han klarte, tok han sin daglige tur til Fossekleiva, fikk en hyggelig prat og en kopp te.

Takk Jørg!

Tekstilindustrien på Berger har skapt skatter som er til glede, inspirasjon og beundring for alle som kommer på besøk.

Berger er et av Norges best bevarte industrimiljøer, hvor de fleste hus og bygninger fortsatt består og gammel infrastruktur fremdeles er synlig.

Berger museum viser tekstilindustrihistorien ved to utstillinger, en i lokaler som drives i samdrift med Fossekleiva kultursenter og en i arbeiderboligen som ligger rett ved siden av. Utstillingen i arbeiderboligen viser livet til familien Bullen fra Oldham i England som kom hit for å arbeide.

Den svenske farverimester Bergmann ved Berger fabriker skal en gang ha uttalt:

”Det är bara ett fel på Berger, har man först stegit i land, kommer man inte derifrå”