Elverenna
Om barna til Agnes og Jens J.
Barnas oppvekst på Berger var en privilegert oppvekst og de hadde ingen materielle mangler. Likevel blir den også beskrevet som både utfordrende og vanskelig, og da særlig for jentene. Det var nok ikke helt enkelt å vokse opp som barn av fabrikkeieren. Det var mange forpliktelser, regler og streng etikette som skulle overholdes. Det var nok døtrene som kjente det mest. Ingen av de tre døtrene giftet seg.
Barna lekte mye på gården, og likte godt å bade og dra ut med båt på fjorden, eller til hytta ved Blindevannet.
En ettermiddag på vei hjem fra jobb fikk Jens J. øye på Per Lund, som satt ved elverenna og malte motivet foran seg. Jens kjøpte bildet, og siden har maleriet av elverenna hatt sin faste plass på veggen på Berger gård.
Oppgave
Med KI (kunstig intelligens) er mye mulig. Selv gamle fotografier kan gjøres «levende».
Ytterst i båthavna (se pila på kartet) finner du en QR-kode med et slikt eksempel.
KI har tatt utgangspunkt i fire fotografier av frøken Agnes.
Ved å følge godt med, vil du få vite hvilken bokstav som er svaret på oppgaven.
Mer om barna
Foran: Jens J. jr, og Bernt. I midten frøken Agnes. Bak fra venstre: Bertha, Elisa og Jørg
Elisa (1985-1975) arbeidet i Folkeforbundets bibliotek i Genève.
Bertha (1886-1961) arbeidet i Riksarkivet i Oslo.
Jørg (1888-1922) studerte fysikk (i Tyskland og Uppsala), og skrev to artikler om Einsteins relativitetsteori. En av dem beviste et teorem i relativitetsteorien som lenge ble kalt Birkhoffs teorem – selv om Birkhoff beviste det først noen år senere. Wikipedia omtaler det i dag som Jebsen-Birkhoffs teorem.
Agnes (1889-1977) gikk tre år på Håndverks- og kunstindustriskolen, i klasse med Per Aabel. Så var hun pianolærer, veverske og drev vevskole. Hun har bl.a. vevd gulvteppet foran alteret i Berger kirke og fanen til Berger musikkorps. Agnes flyttet tilbake til Berger gård etter at moren Agnes gikk bort, og stelte for faren til han døde i 1952.
Jens J. jr. (1892-1976) tok over driften av Berger fabrik etter sin far, i 1923.
Bernt (1900-1935) drev Fossekleven fabrik (etter onkelen Jørg), til han fikk tuberkulose og døde ganske ung.
Frøken Agnes skriver om oppdragelsen at «Vi barn fikk streng oppdragelse og våre foreldre viste sin kjærlighet gjennom å beskytte oss mot det de anså var truende farer.»
«Mor og far var autoritære, som i grunnen alle voksne var på den tiden. Især mor var streng. Far blandet seg som regel ikke i oppdragelsen, men overlot det til mor. Vi ble svært «beskyttet» og passet på alle måter. Alt «stygt» måtte holdes utenfor, og vi måtte oppføre oss pent og være eksempel for arbeiderbarna. Dem fikk vi ikke omgås, for vi kunne lære stygg snakk og oppførsel av dem.»
«Ettersom jeg husker, så var ikke barndommen stort sett en lykkelig tid, som det alltid blir sagt, selv om vi levet i materiell velstand, og var en privilegert klasse. Fri var vi jo ikke, slik som barn og ungdom er nå for tiden. Begge ytterligheter er naturligvis gale. Den gyldne middelvei oppnås vel aldrig.
Det som kanske reddet oss var at vi i tur og orden kom til Oslo for å gå på skole. Vi hadde guvernante til å begynne med, men flyttet til Oslo med «lærerinnen» Sigrid. Vi bodde på pensjonat de første årene, siden i leilighet på Drammensveien (den store mursteinsbygningen nedenfor Universitetsbiblioteket). Elisa, Bertha og Jørg reiste først hjemmefra, så Jens og jeg.
Det var litt av en påkjenning å komme på skole i Oslo. Jeg var sjenert og fryktsom, uvant med fremmede og kom plutselig sammen med tenåringer – «Backfisher» het det den gang – fra Oslo vestkant, og mange lærere, og skulde opptre og snakke i dette store auditorium. Det gikk litt efter litt.»
«Vi hadde jo også et tilfluktssted i hytta ved Blindevannet. Et rom, liten kjeller og veranda, utedo og vedskjul. Dit dro vi ofte lørdagen med nistekurv, rodde i prammen fra stemmen til hytta. Vi kokte kaffe i peisen og nøt tilværelsen, rodde turer oppover vannet, plukket bær, danset etter fattig evne osv. Det hendte vi overnattet, lå på harde benker, på bordet, hvor det falt seg. Det var ingen komfort – benk langs veggen, langbord, krakker og fluktstoler, to hjørneskap med kopper, tallerkener, kniver og gafler.»
«Det var naturligvis meningen og «ønsket» at vi skulle bli gift. Det var jo det eneste for jenter, men mor var jo alltid livredd for at vi skulle treffe mannfolk. Vi kunne jo komme i «uløkka» og bli ute for folkesnakk, så det var ikke lett å få tak i en passende partner.»
«Vi var 6 barn, 3 jenter og 3 gutter. Guttene var de viktigste, vi jenter var mindreverdige. Når vi var hjemme på ferie fra Oslo, fikk guttene lov til å gjøre hva de ville, mens vi jenter ble jaget opp tidlig for å hjelpe til med frokosten, akkurat som det ikke var nok tjenere i huset. Slik måtte vi stadig hjelpe til, være «nyttige» med oppvask, servering, rulling og strykning, bærplukking osv. Guttene slapp.»
«Tredjehver søndag var det gudstjeneste i kirken, og da kom prest og klokker til middag, middagshvil og kaffe. De søndagene det ikke var gudstjeneste leste far pliktskyldigst prekenen for mor, oss barna og av og til tjenestefolka. Jeg vet ikke om så megen kjedsomhet var oppdragende eller det motsatte.»
