Her, på toppen av Dyrdalbakken, bygde Ludvig Larsen landhandel i 1911.

For mange varer fikk kjøpmannen i store kvanta, som tønner med mel, uoppdelt smør og ost osv. I et landhandleri handlet man over disk. Det vil si at alle varene var bak disken, mens den som skulle handle sto foran og sa hva man ønsket å kjøpe. Så fant kjøpmannen frem varene. Ofte fikk man smake på varene før man bestemte seg. Og så ble de veid, delt, målt opp og fylt eller pakket i papir. Kjøpmannen regnet sammen og summerte for hånd.

På Berger var det flere matvarebutikker, i tillegg til bakeri, skredder, skomaker, hotell, kafeer, posthus, brusfabrikk, manufaktur og andre som også produserte og solgte stoffer og klær.

De supplerte nok hverandre, derfor er det usikkert akkurat hvilke varer Ludvig Larsen solgte, men vanligvis kunne man kjøpe alt mulig i en landhandel, som for eksempel: mel, smør, sirup, krydder som kanel, pepper, ingefær, kardemomme, allehånde og muskatnøtt, tran, kaffe, øl, snus og tobakk.

Holdbarheten på matvarene var en utfordring, derfor var mange av varene tørket eller hermetisert, slik som korinter, rosiner, pærer, plommer, fiskeboller og torskerogn.

Det var sjelden man kjøpte nye sko og klær på den tiden, og det var viktig å ta godt vare på det man hadde. Derfor kunne landhandleren tilby skokrem, skolisser, ovnssverte, tekstiler og håndarbeidsutstyr, sagblad, skaft, skruer og muttere.

Man kunne også få kjøpt kjele, syltetøyskål, kaffekvern, såpe, barberkrem, hårnett, hårnåler, kam, hofteholdere til å holde strømpene oppe og korsetter. Og skrivesaker, penneskaft, pennesplitter, almanakker, konvolutter, glansbilder, kleshengere og utstyr til jakt som patroner.

Ofte kunne det være mest importerte varer og mindre kortreist mat. Det kan kanskje forklares med at flere produserte mer mat i egen hage, og at de varene man trengte var nettopp det som ikke var lett å dyrke selv. Kanskje ble også enkelte varer kjøpt direkte fra bøndene?

Den gangen var det også vanlig å skrive på bok, det vil si at alt man handlet ble skrevet opp i en bok, og så betalte man en gang hver eller annenhver uke, eller en gang i måneden. Under kan du se en slik bok. (fra Forsbergs landhandel, Svelvik museum)

Som du også kan se, passet prisene og lønningene sammen – for eksempel kostet et brød 1 krone, ½ kg kaffe kostet 1.50 og 3 kg hvetemel 85 øre.

Det er litt usikkert hvem som drev landhandleriet etter Larsen, kanskje var det en som het Svang? Men i 1968 kjøpte Birgir og Mollik Thorhallsson bygget, og startet en moderne kolonial. Det kan du lese mer om under oppgaven.

Oppgave:

Oppgaven finner du i en plastboks oppunder taket på det store postkassestativet, som står omtrent der du er nå.

Det var ikke så vanlig å kjøpe leker før. Ofte laget man dem selv.

I plastboksen finner du en slik hjemmelagd leke. Den hadde ofte bilde, men her har den bokstaver.

Du skal komme frem til et ord, og svaret på oppgaven er første bokstav i ordet.

Ordet finner du ved å holde i hver strikk-ende og snurre lappen noen ganger rundt (ikke for mange).

Deretter drar du litt i snor-endene slik at papplappen snurrer tilbake (ikke for fort) – da kan du se ordet!

Tips: ordet er noe man lekte med før, og som var en av få leker man kunne få kjøpt i landhandleriet i gamle dager.

Kolonialen til Thorhallsson

Jeg husker godt da familien Thorhallsson kom til Berger i 1968! Jeg hadde vært og hentet posten da en folkevognbuss stoppet på toppen av Dyrdalbakken, og ut ramlet det fem unger og ei gravid dame! Familien bodde over butikken, sånn som Larsen også gjorde.

Mollik og Birgir Thorhallsson gjorde om landhandleriet til kolonial. Og vi som var vant til å handle over disk, måtte venne oss til selvbetjening. Vi fikk fortsatt kjøpt mat og andre varer vi trengte til daglig, i tillegg satte de inn frysedisk, kjøledisk og til og med isdisk! Det var nytt og spennende!

De gjorde mye mer enn å selge varer. De kjørte ut varer, helt til Sando og Bjerkøya, og tok aldri betalt. Og så var det sånn at folk ikke alltid hadde penger, så da fikk de handle på krita. Noen var innom flere ganger om dagen, og trengte nok noen å snakke med. Sånn var det frem til det ble satt kroken på døra for kolonialen høsten 1979.

Folk har mer penger og trenger ikke så mye hjelp nå lenger, men jeg tror vi fortsatt trenger steder å møtes, og folk som bryr seg og viser omsorg!