Tenk, dette var den gamle hovedveien fra Svelvik til Sande helt frem til 1910!

Farfaren min fortalte at de kjørte på denne veien da de skulle besøke slektninger i Sande. De kjørte med hest og vogn, og brukte flere timer på turen. Veien var humpete og svingete, så det var nødvendig med flere stopp underveis for å roe magen. Det var visst ikke så ofte de besøkte slektningene sine.

Om vinteren var veien rett og slett livsfarlig. I Strømms historie står det at «Dette er de beryktede Brækkebakker, hvor mang en kjørende og hest er kommet til skade … – er det holke går det sannelig på livet løs når man skal utover disse bakker …». Det er ikke så vanskelig å tenke seg, når vi ser hvor bratt det er her!

Det gamle hjulturistkartet fra 1898 viser hvor veien gikk:

I dag er gamleveien er fin turvei, som brukes mye.

Da jeg vokste opp gikk veien forbi kaffe’n og Berger gård, til Sand. Den var veldig svingete og hadde ikke asfalt, men grus. Det var så lite biler den gangen at det var vanlig å gå og leke midt i veien. Noen av gutta samla på bilnummer, og satt i veikanten og noterte skiltene på bilene som kjørte forbi. De ventet ofte lenge mellom hver bil! Det var stort å få et utenlandsk bilnummer i notisboka. En gang hadde en av gutta vært i Oslo på besøk hos ei tante som bodde på Carl Berner. Han fikk fylt flere sider i notisboka si på bare en dag, det er det flere som husker ennå!

Da Bergeråsen ble bygd, ble veien rettet ut, ble bredere og fikk asfalt. Da måtte også kastanjealléen som gikk forbi gården hugges,. Det syntes jeg var litt leit, for jeg hadde så mange fine minner fra da vi gikk til og fra skolen og samlet kastanjenøtter. Og da vi kom hjem lekte vi hele ettermiddagene med dem, for de kunne brukes til mye; som for eksempel dyr eller boller, troll eller spillebrikker, eller så lagde vi bilder med dem.

Tenk at Berger idrettslag er 130 år i år! Det er blant Norges eldste!

Faren min og brødrene mine var aktive i idrettslaget.

Faren min var med i skigruppa, og hver vinter var han med å arrangere langrenn på Bjørnebråtan, hopprenn i Brekkebakken og slalåm i Stenestøkleiva. Stenestøkleiva er her du er nå.

Brødrene mine likte best å kjøre slalåm. Slalåm var ingen tradisjonell gren på Berger, men ble nok mer interessant etter at Stein Eriksen vant OL gull i 1952, og etter at Berger IL ble overrakt The Vancouver Wandering Trophy av Arvid Andresen, som utvandret til Canada i 1927. Denne vandrepremien ble satt opp til beste deltager i kombinasjonen langrenn, hopp og slalåm. Filmen under er fra idrettslagets 60-års jubileumsrenn i 1955, hvor de kjører slalåm her i Stenestøkleiva. Og premien de kjemper om er «Vancouver Wandering Trophy» (står på klubbhuset i dag):

Slalåmaktiviteten tok seg opp da Berger alpinklubb ble etablert i 1979. Alpinklubben sørget for skitrekk, prepareringsmaskin, varmestue, flomlys og musikkanlegg i de tøffe bakkene i Seterkleiva.

Ungene mine dro på seg slalåmutstyr og la i vei fra Bergeråsen til Seterkleiva hver dag/kveld, unntatt onsdager da det ble arrangert onsdagsrenn (langrenn).

Interessen for alpinklubben ble formidabel, og på det meste nær 250 betalende medlemmer. Klubben arrangerte kretsmesterskap i slalåm med jevne mellomrom. Den største utfordringen for slalåmaktiviteten var snøforholdene, og dessverre måtte aktiviteten avvikles først på 2000-tallet. Her er bilder fra de siste sesongene:

Oppgave:

Her skal du finne to bokstaver:

Nr.1: Du skal finne den siste bokstaven i navnet på premien de kjempet om i idrettslagets 60-års jubileumsrenn i 1955

Nr.2: Du skal finne den siste bokstaven i navnet på bakken de sto slalåm i, under idrettslagets 60-års jubileumsrenn i 1955